Men hva holder jeg på med - sånn egentlig?

Akkurat nå jobber jeg som postdoktor på et prosjekt med tittelen "Distribution and meaning of nominal forms in Norwegian; a cross-linguistic perspective". (Alle prosjekt bør ha et kult akronym. Jeg foreslo DaMN FiNE, men ble nedstemt at de andre prosjektdeltakerne. Ja, ja...).
På norsk vil prosjektet hete noe sånt som "Diskursegenskaper til norske nominalfraser i et komparativt perspektiv", men dette vil vel fremdeles være gresk for de fleste.

La oss heller starte med et eksempel - en liten tekst:
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Ei jente gikk gjennom skogen, og der møtte ei jente en ulv.

Første setning er helt grei. Her introduseres vi for ei jente som skal til bestemor. Men neste setning skurrer, ikke sant? Når den samme ordformen, altså "ei jente", blir brukt igjen her, blir det liksom ingen sammenheng mellom de to setningene. Det virker som om det er snakk om to forskjellige jenter; ei som skal til bestemor og ei som gikk gjennom skogen. Hvis vi leser enda litt videre, og kommer til den siste setningen, virker det som om det dukker opp ei tredje jente! Dersom en elev på barneskolen hadde skrevet en slik tekst, ville nok læreren ha konstatert at dette ikke var en bra tekst. Men HVA er det egentlig som går galt?

Vi har allerede fastslått at raritetene i teksten skyldes ene og alene ordet "ei jente". (Det er dette som er det vi i prosjektet kaller "en nominalfrase". Et annet ord for det samme er substantivfrase.)

Nedenfor har jeg skrevet den samme teksten med de "riktige" nominalfrasene, og det er faktisk det eneste som skal til for at teksten blir helt fin!

Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Jenta gikk gjennom skogen, og der møtte hun en ulv.

Nå har vi byttet ut den andre og tredje forekomsten av "ei jente" med "jenta" og "hun", og voilà! Teksten er prikkfri!

"Ja, og hva så?" tenker du kanskje. "Jeg trenger ikke å tenke på hvilken form jeg bruker på substantivene mine. Det går helt av seg selv om jeg velger 'ei jente', 'jenta' eller 'hun'!"
Ja, nettopp! Det er jo dette som er så fantatisk!!!! Bare tenk etter et øyeblikk; uten at du trenger å tenke på det, plopper den ene etter den andre riktige ordformen ut av munnen din mens du snakker. Men straks noen bruker feil substantivfrase, oppdager du det umiddelbart. Men hva er det du vet som gjør at du kan velge de riktige substantivfrasene (uten å måtte tenke på det) samt kjenne igjen feil bruk (uten å måtte tenkte på det)?

Og nå begynner vi å nærme oss essensen i prosjektet vårt. Hypotesen er nemlig at vi bruker ulike nominalformer som "pekere" for å hjelpe mottakeren til å vite hvor han/hun skal lete i hukommelsen etter referenten til denne nominalformen. (Referenten kan du tenke på som en mental greie. Det er det bildet du lager deg oppi hodet når du hører ordet "ei jente").

Når jeg brukte nominalformen "ei jente" i begynnelsen av den Rødhette-liknende-historien, signaliserte jeg ved hjelp av nominalformen "ei jente" at dette er en ny referent i historien. Når jeg så brukte "ei jente" i neste setning, signaliserte jeg at du skulle lage enda en ny jente-referent. Men dette stemte ikke med det du vet om Det var en gang-historier! Når en person blir introdusert etter Det var en gang forventer man å få vite mer om den introduserte personen, ikke hoppe til en NY person allerede i neste setning.

Idéen er altså at ulike nominale former, slik som "ei jente", "jenta" og "hun", ikke bare gir tilhøreren informasjon om at det dreier seg om en Homo sapiens av kvinnekjønn, men at nominalformen også signaliserer hvor i din hukommelse du kan finne referenten for uttrykket. Nominalformen fungerer nesten som et veibeskrivelse slik at du lettere kan finne frem til riktig referent! Praktisk, ikke sant?

Vel, nok om hva vi språkforskere på prosjektet synes er gøy og interessant!!! Som forsker på Historisk-filosofisk fakultet er jeg vant til spørsmålet:
"Men hva skal vi BRUKE denne kunnskapen til? Hvilken NYTTE har samfunnet av at Heidi Brøseth forsker på dette temaet?"

Tja, det kan jo være et helt innlegg i seg selv. Ja, det tror jeg jaggu at jeg skal skrive litt om neste gang!!