"Menneskets språkevne??? En dobbeltime er nok..."

For noen år siden jobbet jeg som norsklektor ved en videregående skole i Sør-Trøndelag. Jeg var utstyrt med et hovedfag i nordisk, ettårig praktisk-pedagogisk utdannelse fra NTNU og mye engasjement.

(Her vil jeg skyte inn at grunnen til at jeg begynte på nordisk ved universitetet var min lange karriere som ivrig bokorm. Jeg elsket bøker, men så viste det seg at jeg elsket grammatikk enda mer. Så jeg endte opp med hovedfag i norsk syntaks.)

Vel, tilbake til vikarlærerperioden. Etter flere uker med litterære tolkninger av blant annet "Ved Rondane" av A.O. Vinje og "En vinternatt" av H. Aanrud, kom vi til det stedet i læreboken hvor temaer omkring den menneskelige språkevnen og vår indre grammatikk ble presentert.

Jeg ble skikkelig ivrig og pønsket ut flere ulike måter å presentere dette fascinerende og spennende temaet på. Jeg tenkte at nå kunne jeg frelse en hel klasse fra den tradisjonelle grammatikkundervisningens klamme hånd, og gi dem en smakebit av det fantastiske universet som den menneskelige språkevnen egentlig er. Jeg så for meg syntatiske trestrukturer bygd ved hjelp av atom-byggesettene fra kjemisalen. Jeg så for meg skuespill hvor eleven som hadde fått rollen som subjektet, sprang rundt og ropte fortvilet "Hvor er det finitte verbet mitt? Jeg trenger et finitt verb!!!". Jeg planla hvordan jeg skulle vise dem V2-kravet i norsk, lage praktiske forsøk som viste hvor mye energi det krevet av oss mennesker å lage ugrammatiske setninger, mens de grammatiske bare kommer helt av seg selv. Ja, jeg skulle forme en hel klasse til å bli tilhengere av grammatikken!!

Vi jobbet i team, på den skolen... Alle lærere som underviste i norsk, møttes jevnlig for å diskutere undervisning, stiloppgaver og mange andre tema knyttet til norskundervisningen. Jeg stilte på møtet med en haug med kopier og forslag til grammatikkopplegg for nå hadde vi jo endelig kommet til mitt yndlingsfelt innenfor norskfaget! De andre lærerne syntes nok jeg var litt merkelig da jeg nærmest boblet over av entusiasme for de neste ukenes grammatikkundervisning. Lederen på norskteamet kikket litt forundret bort på meg og sa tørt: "Den menneskelige språkevne og vår indre grammatikk??? Det holder med én dobbelttime..."

Snakk om nedtur! Jeg hadde ingen ting i mot å lære elevene om alliterasjon, synsvinkel, metafor og hyperbol. Men at grammatikkundervisningen ble tilgodesett med en promille av undervisningstiden; det syntes jeg var skremmende!!! Men som relativt nyutdannet vikarlærer følte jeg ikke at jeg skulle belære de andre på norskteamet om viktigheten av dette temaet. Så jeg pakket sammen mine visjoner om engasjerende grammatikkundervisning, og fulgte den vedtatte undervisningplanen som satte av én dobbelttime til dette temaet.

Det var antakelig denne erfaringen som gjorde at jeg begynte å se meg om etter noe annet å holde på med. En annen jobb hvor jeg faktisk kunne holde på med det jeg brant for, og hvor jeg fikk bruk for den kunnskapen jeg tross alt hadde opparbeidet meg i løpet av hovedfaget mitt. Så jeg "rømte" tilbake til universitetet.

Jeg tror ikke at mitt møte med videregående skole er unik, og det synes jeg er beklagelig. For det første fører det til at norsklektorer som har språklige tema som sitt spesialfelt ikke får utnyttet sin kompetanse i jobben. For det andre kan det rett og slett føre til at de finner seg en annen jobb, slik som jeg gjorde. Som igjen fører til at lærerstanden blir ganske ensrettet med en stor faglig tyngde på litterære analyser, mens grammatikkompetansen blir tilsvarende svak.

Men trenger elevene egentlig denne grammatikkundervisningen? De fleste elevene kommer ikke til å ha bruk for det de lærer i grammatikkundervisningen i sin videre karriere, uansett!

Vel, til det vil jeg svare at det er ikke så veldig mange som kommer til å ha bruk for diktanalyse i sin videre yrkeskarriere, heller. Men de er nødt til å tilbringe mange timer i løpet av tiden sin på skolen til den aktiviteten, også. Poenget er at vi lærer mange ting på skolen som ikke vil være direkte nyttig for den enkelte elev, men som samfunnet mener elevene kan ha glede av eller bli engasjerte i, uten at det nødvendigvis skal forberede dem på framtidig jobb.

Personlig mener jeg at kunnskap om grammatikk og språkevnen kan gi elevene en forståelse av mennesket som en unik art her på jorden - hvor mye språket har betydd for at vi har utviklet oss og kan leve slik vi gjør i dag. Det er rett og slett en reise inn i det å være menneske. Det er et glimt inn i det siste uoppdagete "kontinent" her på jorda, nemlig hjernen vår. Og det bør være verdt mer enn én dobbelttime undervisning!!!

Skrivesperre

"Jeg må ha en ny penn og en ny skrivebok. Det er ikke vits i å begynne å skrive noe før jeg har en fin og riktig skrivebok. Med stive permer. For det jeg skal skrive nå er ganske viktig og bra, så da er det bare rett og rimelig at innpakninga er flott. Jeg kan IKKE begynne å skrive i en bok med stive permer hvor jeg tidligere har skrevet notater fra en bok som heter 'Spontaneous spoken language'. Nei, det jeg skal skrive nå krever faktisk en helt ny, ubesudlet skrivebok. Med stive permer. Og ikke en sånn svart kjedelig én. Jeg vil ha en med fint møster og gode ark. Med linjer!"

Jeg går fra kontoret mitt bort til Tapir bokhandel. Der har de mange kladdebøker, men ingen er helt riktig for det som jeg har tenkt å skrive. De kladdebøkene som har fin, blomstrete, glad perm, er myke med spiralhefting. Og arkene er til å rive ut. Men det jeg skal skrive; det kommer til å bli så bra og viktig at jeg kan ikke ha en kladdebok med myk perm hvor arkene er til å rive ut. Åh nei, det jeg skal skrive vil det ikke være noen grunn til å rive ut av boka, nemlig.

Så da går jeg til avdelingen for bøker med stive permer. Der finner jeg bøker med fin, stiv perm og med mønster som sier "Se, så fin jeg er å skrive i!" Jeg tar den ut av hylla og blar i den. Nei, de har jo ikke linjer. Ha, jeg skal jo ikke akkurat tegne noe! Jeg skal skrive kloke og vitenskapelige ord på en rett og ordentlig linje!

Så har vi de svarte, linjerte bøkene med stiv perm. Akk, så kjedelige!!!!!!!! Hvordan skal jeg kunne boble over av skrivekreativitet når permene er så svarte og så kjedelige? Ellers har de jo de blå. Like kjedelige, egentlig, men blå i hvert fall. Men de er jo så kostbare! Hvordan kan to skrivebøker, den ene med blå, stiv perm, den andre med svart, stiv perm være så ulike i pris? Jeg nekter å kjøpe en svindyr blå som uansett er nesten like kjedelig som den svarte!

Hm - kanskje jeg skal nøye meg med en sånn kladdebok, spiralheftet, billig og med fargerik perm. Selv om den er myk. For det er kanskje ikke så viktig det jeg skal skrive at jeg trenger stive permer... Jeg kunne kanskje skrevet i den boka som er halvfull av notater om 'Spontaneous spoken language'? Men da blir det nok ikke like bra som det jeg kunne ha skrevet hvis jeg hadde en ny, fin skrivebok med fargerike, stive permer....

Etter å ha ruslet rundt på bokhandlen i nesten en halvtime, kommer jeg enten fram til at jeg ikke trenger en ny bok, eller jeg kjøper en sånn svart, kjedelig en. Med stive permer. Bedre enn ingen ting, liksom.

Tilbake på kontoret: Hva var det jeg hadde tenkt å skrive igjen? Nå har jeg jo en ny skrivebok, så hvorfor sildrer ikke de lure, lure tankene ned i den nye skriveboka?? Hallo? Nei, de lure tankene så visst sitt snitt til å ta seg en tur ut av hodet mitt mens jeg ruslet rundt på bokhandelen. Og dessuten er det ikke så rart at de lure, lure tankene ikke vil komme tilbake når jeg kjøpte den kjedelige, svarte boka.Jeg ville virkelig IKKE bodd i en sånn bok hvis jeg var et ord!!! Nesten som en kiste, jo... Kanskje ordene ble litt redde for de stive permene, også? Ja, for ting som er stivt er jo også ofte litt formelt. De to ordene hører jo litt sammen: 'det var et stivt og formelt møte', kan man si. Så nå har jeg kjøpt en stiv og formell bok som de stakkars ordene ikke føler at de passer inn i. De føler kanskje at de ikke er bra nok, på en måte. Oj, kanskje jeg rett og slett skremte vekk de lure, lure tankene med denne svarte, skriveboka med stive permer?!? Dessuten er jo ikke håndskrifta mi særlig forlokkende, heller, og det er jo viktig at formen passer til innholdet. Lure tanker trenger en fin font!

Kanskje jeg skal skrive på PC-en? Der er det i hvert fall fine fonter å velge mellom! Jeg åpner et nytt dokument i Word. Helt hvitt og veldig tomt...

Ubehaget blir større. Nå er det nesten lunsj, og jeg har ikke skrevet ett eneste ord! Nå har jeg i tillegg blitt frustret og lei... Og jeg som var så optimistisk og glad da jeg kom på jobb i dag tidlig... Jeg tror jeg tar en litt tidlig og lang lunsj slik at jeg kan starte med nytt og friskt mot etter lunsj. Ja, det er en fornuftig plan!

Etter lunsj har det dukket opp noen e-post som må leses og besvares. Adressa.no har sikkert fått noen nye oppslag i løpet av lunsjen, og det er viktig å holde seg oppdatert, så jeg svipper innom som snarest. Lurer forresten på hvordan været er. Dattera mi har uteskole i dag. Tror jeg må sjekke yr.no før jeg begynner å skrive den teksten...

PLING! Ny e-post fra instituttstyrer med mange vedlegg om institutt-viktige ting. Ja, de må jeg jo lese for å være en flink ansatt!

Klokka begynner å nærme seg 14:00. Fremdeles ikke et eneste klokt ord er skrevet ned, men nå må jeg!
Trykke, taste, trykke på tastaturet. "Nei, dette ble innmari dumt!" Delete! Taste, taste, trykke, trykke på tastaturet."Nei, det avsnittet jeg har skrevet nå er jo nesten akkurat samme som stod i den artikkelen jeg leste i går! Jeg må jo finne på noe eget - ikke kopiere det andre har sagt om temaet tidligere!!" SLETTE ALT!

Åååååå, grrrr! Hvorfor er dette så vanskelig, da??! Er jeg virkelig så talentløs og dum? Nå har jeg lest 5 artikler og samlet inn 74 norske eksempler, og likevel klarer jeg ikke å knote ned en eneste fornuftig setning om dette temaet!

Klokka begynner å nærme seg 16:00. Nå rekker jeg i hvert fall ikke å skrive noe klokt og vitenskapelig før jeg må haste avgårde for å plukke opp dattera mi på SFO. Kan like gjerne pakke sammen, og tusle mismodig vekk fra følelsen av å være en fiasko...

Men hva holder jeg på med - sånn egentlig?

Akkurat nå jobber jeg som postdoktor på et prosjekt med tittelen "Distribution and meaning of nominal forms in Norwegian; a cross-linguistic perspective". (Alle prosjekt bør ha et kult akronym. Jeg foreslo DaMN FiNE, men ble nedstemt at de andre prosjektdeltakerne. Ja, ja...).
På norsk vil prosjektet hete noe sånt som "Diskursegenskaper til norske nominalfraser i et komparativt perspektiv", men dette vil vel fremdeles være gresk for de fleste.

La oss heller starte med et eksempel - en liten tekst:
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Ei jente gikk gjennom skogen, og der møtte ei jente en ulv.

Første setning er helt grei. Her introduseres vi for ei jente som skal til bestemor. Men neste setning skurrer, ikke sant? Når den samme ordformen, altså "ei jente", blir brukt igjen her, blir det liksom ingen sammenheng mellom de to setningene. Det virker som om det er snakk om to forskjellige jenter; ei som skal til bestemor og ei som gikk gjennom skogen. Hvis vi leser enda litt videre, og kommer til den siste setningen, virker det som om det dukker opp ei tredje jente! Dersom en elev på barneskolen hadde skrevet en slik tekst, ville nok læreren ha konstatert at dette ikke var en bra tekst. Men HVA er det egentlig som går galt?

Vi har allerede fastslått at raritetene i teksten skyldes ene og alene ordet "ei jente". (Det er dette som er det vi i prosjektet kaller "en nominalfrase". Et annet ord for det samme er substantivfrase.)

Nedenfor har jeg skrevet den samme teksten med de "riktige" nominalfrasene, og det er faktisk det eneste som skal til for at teksten blir helt fin!

Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Jenta gikk gjennom skogen, og der møtte hun en ulv.

Nå har vi byttet ut den andre og tredje forekomsten av "ei jente" med "jenta" og "hun", og voilà! Teksten er prikkfri!

"Ja, og hva så?" tenker du kanskje. "Jeg trenger ikke å tenke på hvilken form jeg bruker på substantivene mine. Det går helt av seg selv om jeg velger 'ei jente', 'jenta' eller 'hun'!"
Ja, nettopp! Det er jo dette som er så fantatisk!!!! Bare tenk etter et øyeblikk; uten at du trenger å tenke på det, plopper den ene etter den andre riktige ordformen ut av munnen din mens du snakker. Men straks noen bruker feil substantivfrase, oppdager du det umiddelbart. Men hva er det du vet som gjør at du kan velge de riktige substantivfrasene (uten å måtte tenke på det) samt kjenne igjen feil bruk (uten å måtte tenkte på det)?

Og nå begynner vi å nærme oss essensen i prosjektet vårt. Hypotesen er nemlig at vi bruker ulike nominalformer som "pekere" for å hjelpe mottakeren til å vite hvor han/hun skal lete i hukommelsen etter referenten til denne nominalformen. (Referenten kan du tenke på som en mental greie. Det er det bildet du lager deg oppi hodet når du hører ordet "ei jente").

Når jeg brukte nominalformen "ei jente" i begynnelsen av den Rødhette-liknende-historien, signaliserte jeg ved hjelp av nominalformen "ei jente" at dette er en ny referent i historien. Når jeg så brukte "ei jente" i neste setning, signaliserte jeg at du skulle lage enda en ny jente-referent. Men dette stemte ikke med det du vet om Det var en gang-historier! Når en person blir introdusert etter Det var en gang forventer man å få vite mer om den introduserte personen, ikke hoppe til en NY person allerede i neste setning.

Idéen er altså at ulike nominale former, slik som "ei jente", "jenta" og "hun", ikke bare gir tilhøreren informasjon om at det dreier seg om en Homo sapiens av kvinnekjønn, men at nominalformen også signaliserer hvor i din hukommelse du kan finne referenten for uttrykket. Nominalformen fungerer nesten som et veibeskrivelse slik at du lettere kan finne frem til riktig referent! Praktisk, ikke sant?

Vel, nok om hva vi språkforskere på prosjektet synes er gøy og interessant!!! Som forsker på Historisk-filosofisk fakultet er jeg vant til spørsmålet:
"Men hva skal vi BRUKE denne kunnskapen til? Hvilken NYTTE har samfunnet av at Heidi Brøseth forsker på dette temaet?"

Tja, det kan jo være et helt innlegg i seg selv. Ja, det tror jeg jaggu at jeg skal skrive litt om neste gang!!