Jeg har diagnostisert med selv (med god hjelp fra Dagbladet) som en lurker. En lurker er en person som snoker rundt på Facebook og følger med på hva andre skriver, men som svært sjelden poster noe selv.
Jeg vet ikke om det finnes noen egen term for folk som har Twitter-konto, men som aldri har twitret noe som helst, men hvis det fantes en term for sånne folk, så hadde jeg vært det, også...
Jeg tror også at det vil være å strekke det litt langt å si at jeg er en blogger; en liten titt på bloggefrekvensen her tyder på at det kan gå flere år mellom blogginnleggene signert Heidi Brøseth. Finnes det en term for bloggere som poster noe hvert 3. år? I så fall, der har du altså meg.
Så jeg holder altså stort sett kjeft i cyberspace. Og nå har dette begynt å gnage meg... Hvorfor er det sånn at jeg ikke hiver meg utpå Twitter, LinkedIn, Facebook etc & osv?
Etter intens fundering har jeg kommet fram til følgende: jeg er for treig. Jeg er det som man på trøndersk kaller en skikkelig TRÆGOST. Jeg tror jeg er genetisk belastet. Når man stiller faren min et spørsmål, går det gjerne 10-20 minutter før man får et svar. Fordi "han må tenke litt på det først". Og dette med å tenke på ting før han svarer, eller har gjort seg opp ei mening om noe, det har jeg altså arvet. Hvis noen spør meg om noe, så kan det gå laaaaang tid før jeg hoster opp et svar. (Bare spør Jørn; det driver ham til vanvidd noen ganger...)
Men denne egenskapen er virkelig ikke særlig praktisk når man skal spørre, svare og uttrykke seg på nettet. Før jeg rekker å finne ut hva jeg egentlig mener om en sak, så er jo den ferdigdebatert og "yesterday's news". Når jeg finner noe jeg HAR lyst til å si/kommentere, så bruker jeg 30 minutter på å skrive, redigere, finpusse på innholdet i det jeg vil si FØR jeg velger å ikke publisere den likevel fordi jeg ikke ble fornøyd med innholdet/formuleringen. (Og nå kan du regne ut hvor lang tid jeg har brukt på å skrive dette blogginnlegget...) Kombinasjonen sjølkritisk trægost er ikke kompatibel med heftig aktivitet på nettet. Legg til travle hverdager og et stort søvnbehov så finner du fort ut at det rett og slett ikke er nok timer i døgnet til å twitre, blogge, facebooke etc & osv.
Men jeg er misunnelig på de som har det som skal til for å utfolde seg i disse kanalene. I motsetning til meg har de sikkert genene på sin side; de er ikke arvelig belastete trægoster.
onsdag 19. september 2012
torsdag 3. september 2009
Krasj! Bang! Klirr!
Hva i all verden var det? Bare en liten forsmak på hva jeg har tenkt å gjøre nå, nemlig kaste stein i glasshus. Samtidig har jeg tenkt å hive en håndfull småstein på journalistene i landets aviser.
Jeg er nemlig utrolig, utrolig lei av alle avisoverskriftene som forkynner at "En forskningsrapport viser at..." Jeg som befinner meg i det forskningsrapportskrivende miljøet burde kanskje være GLAD for at avisene jevnlig rapporterer om de nyeste funnene innefor diverse vitenskapelige disipliner, men det er jeg altså IKKE. Om det er forskerne eller journalistene som skal ha skylda for at det har blitt sånn, vet jeg ikke. Jeg stemmer for uavgjort og skylddeling!
Vi kan starte med alle forskningsrapportene om skilsmissebarn. I den siste tiden har jeg kunnet lese i avisene at skilsmissebarn gjør det dårligere enn andre barn på skolen. Huff da. Jeg har sørget for at dattera mi er skilsmissebarn, og i samme slengen har jeg ødelagt skolegangen hennes. Som aleneforelder har jeg nok dårlig samvittighet fra før om jeg ikke også skulle få vite at det er MIN skyld at det går dårlig med henne på skolen. Men det stopper ikke der! En annen forskningsrapport viser nemlig at skilsmissebarn er mer deprimerte og oftere tar livet sitt enn andre barn. Jeg har altså sørget for at barnet mitt blir en deprimert skoletaper som til slutt tar livet av seg!!?? Det store spørsmålet man kan stille seg (Og de store spørsmålene krever store bokstaver, synes jeg): HVEM HAR UTFØRT DENNE FORSKNINGSRAPPORTEN? Og like viktig: HVORFOR DET? Personlig mistenker jeg at det er et ultrakonservativt kristenmiljø i USA som i utgangspunktet ikke er så begeistret for skilsmisser... Men ettersom våre kjære journalister ALDRI stiller noen kritiske spørsmål om de forskningsrapportene de er så innmari glade i, så får jo vi lesere aldri vite noe om de interessante faktorene, som hvem og hvorfor...
Har jeg flere eksempler? Ja, så klart! Eksempler på "En forskningsrapport viser at..." i norske medier er det uhorvelig mange av. Har du for eksempel fått med deg denne: "En forskningsrapport viser at de som pusser tennene sine grundig er bedre sjåfører enn de som ikke er så nøye med tannhygienen." Jasså, kan noen fortelle meg hvem i all verden fant på å undersøke sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring????
Eller hva med denne: Tynne mennesker tar ofte selvmord! (Gud forby at du er et tynt skilsmissebarn. Da ligger du skikkelig dårlig an...) Journalisten konkluderte med at det faktisk var bedre å være tjukk- mindre risiko for selvmord, da. Nå er ikke jeg noen ekspert på området, men her er det JEG tenkte: Er det ikke ofte slik at folk som er deprimerte, ikke har matlyst? De er deprimerte, de spiser ikke, de blir tynne, de er fremdeles deprimerte, mer og mer deprimert; mindre og mindre mat. Og til slutt tar de tragisk nok livet av seg. MEN ER DET FORDI DE ER TYNNE? Hvor er journalistenes kritiske spørsmål til forskeren?
Og så har vi gjengangerne: "Du får kreft av kaffe" - "Du får ikke kreft av kaffe". "Barn som får mobil før de er 12, får hjernekreft" - "Ingen vet hvorfor antall forekomster av hjernekreft blant barn øker". Eller denne: "Smør inn barna 20 ganger om dagen med solkrem ellers får de hudkreft" - "Du må ikke smøre inn barna dine med solkrem. Det hindrer opptak av D-vitamin og dessuten er solkrem så full av hormonhermere at du like gjerne kunne ha smørt dem inn med arsenikk." Osv, osv.
Vi som jobber innenfor akademia vet at det er ikke like lett å publisere en artikkel basert på et forsøk som kan bekrefte absolutt ALT som en tidligere artikkel har sagt. En artikkel som sier: "Vi er enige i det. Vi er enige i det. Vi er enige i det" vil antakeligvis ikke bli antatt til et tidskrift i det hele tatt. Det som gjelder er NYE oppdagelser! Eksperiment som viser det MOTSATTE! (Nå har det kommet meg for øre at det innenfor medisinsk forskning er populært med eksperiment som kan bekrefte det som tidligere forskning har vist, men jeg antar at NYE, REVOLUSJONERENDE oppdagelser egentlig er mer stas der også. Korriger meg hvis jeg tar feil.)
Som forskere er vi med på skape denne forvirrende mengden av forskningsrapporten som viser motstridende og merkelige konklusjoner. Jeg mener jo ikke at forskere skal være ENIGE i alt! Da ville jo forskningen mer eller mindre stått på stedet hvil. Det er forskningens jobb å undersøke og stille kritiske spørsmål til tidligere eksperiment og påstander. Men vi forskere kan kanskje bli flinkere til å vurdere vår egen forskning, så og si. Mulig at vi kan få en overskrift i et av landets største aviser med sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring, men tror vi egentlig på denne sammenhengen selv? Det er ikke bare journalistenes jobb å stille kritiske spørsmål til forskningen. Vi forskere bør også ta et skritt tilbake og vurdere vår egen forskning med kritisk blikk.
Et annet problem som bidrar til denne runddansen av "revolusjonerende" forskningsresultat og overskrifter av typen nevnt ovenfor, er belønningssystemet innenfor akademia. Vi får "publiseringspoeng", nemlig. Det vil si at instituttet og vi som forskere blir belønnet økonomisk når vi publiserer artikler i tidsskrift. (Det er snakk om at vi også skal få "formidlingspoeng" etter hvert. Det vil si, en forsker får uttelling for hver gang han/hun er i VG eller Dagbladet. Ja, det gjør nok saken bedre...) Publiseringspoeng er valutaen ved universitetene. "Hvor mange publiseringspoeng har du i år? Hvor mange publiseringspoeng har instituttet karret til seg i år?" Og som nevnt ovenfor: å få publisert en artikkel forutsetter ofte at det er noe NYTT, noe WOW, noe som TILBAKEVISER det vi trodde før. Vi får ikke publisert gammelnytt, selv om det gamle egentlig viser seg å være ganske godt. Vi må ha publiseringspoeng. Vi må finne noe WOW! NYTT!
Jeg skulle ønske at jeg hadde en feiende flott avslutning på dette innlegget. Det har jeg ikke. Jeg ville egentlig bare kaste litt stein. En forskningsrapport viser at det kan være farlig å gå med mye frustrasjon inn i seg, nemlig!
Jeg er nemlig utrolig, utrolig lei av alle avisoverskriftene som forkynner at "En forskningsrapport viser at..." Jeg som befinner meg i det forskningsrapportskrivende miljøet burde kanskje være GLAD for at avisene jevnlig rapporterer om de nyeste funnene innefor diverse vitenskapelige disipliner, men det er jeg altså IKKE. Om det er forskerne eller journalistene som skal ha skylda for at det har blitt sånn, vet jeg ikke. Jeg stemmer for uavgjort og skylddeling!
Vi kan starte med alle forskningsrapportene om skilsmissebarn. I den siste tiden har jeg kunnet lese i avisene at skilsmissebarn gjør det dårligere enn andre barn på skolen. Huff da. Jeg har sørget for at dattera mi er skilsmissebarn, og i samme slengen har jeg ødelagt skolegangen hennes. Som aleneforelder har jeg nok dårlig samvittighet fra før om jeg ikke også skulle få vite at det er MIN skyld at det går dårlig med henne på skolen. Men det stopper ikke der! En annen forskningsrapport viser nemlig at skilsmissebarn er mer deprimerte og oftere tar livet sitt enn andre barn. Jeg har altså sørget for at barnet mitt blir en deprimert skoletaper som til slutt tar livet av seg!!?? Det store spørsmålet man kan stille seg (Og de store spørsmålene krever store bokstaver, synes jeg): HVEM HAR UTFØRT DENNE FORSKNINGSRAPPORTEN? Og like viktig: HVORFOR DET? Personlig mistenker jeg at det er et ultrakonservativt kristenmiljø i USA som i utgangspunktet ikke er så begeistret for skilsmisser... Men ettersom våre kjære journalister ALDRI stiller noen kritiske spørsmål om de forskningsrapportene de er så innmari glade i, så får jo vi lesere aldri vite noe om de interessante faktorene, som hvem og hvorfor...
Har jeg flere eksempler? Ja, så klart! Eksempler på "En forskningsrapport viser at..." i norske medier er det uhorvelig mange av. Har du for eksempel fått med deg denne: "En forskningsrapport viser at de som pusser tennene sine grundig er bedre sjåfører enn de som ikke er så nøye med tannhygienen." Jasså, kan noen fortelle meg hvem i all verden fant på å undersøke sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring????
Eller hva med denne: Tynne mennesker tar ofte selvmord! (Gud forby at du er et tynt skilsmissebarn. Da ligger du skikkelig dårlig an...) Journalisten konkluderte med at det faktisk var bedre å være tjukk- mindre risiko for selvmord, da. Nå er ikke jeg noen ekspert på området, men her er det JEG tenkte: Er det ikke ofte slik at folk som er deprimerte, ikke har matlyst? De er deprimerte, de spiser ikke, de blir tynne, de er fremdeles deprimerte, mer og mer deprimert; mindre og mindre mat. Og til slutt tar de tragisk nok livet av seg. MEN ER DET FORDI DE ER TYNNE? Hvor er journalistenes kritiske spørsmål til forskeren?
Og så har vi gjengangerne: "Du får kreft av kaffe" - "Du får ikke kreft av kaffe". "Barn som får mobil før de er 12, får hjernekreft" - "Ingen vet hvorfor antall forekomster av hjernekreft blant barn øker". Eller denne: "Smør inn barna 20 ganger om dagen med solkrem ellers får de hudkreft" - "Du må ikke smøre inn barna dine med solkrem. Det hindrer opptak av D-vitamin og dessuten er solkrem så full av hormonhermere at du like gjerne kunne ha smørt dem inn med arsenikk." Osv, osv.
Vi som jobber innenfor akademia vet at det er ikke like lett å publisere en artikkel basert på et forsøk som kan bekrefte absolutt ALT som en tidligere artikkel har sagt. En artikkel som sier: "Vi er enige i det. Vi er enige i det. Vi er enige i det" vil antakeligvis ikke bli antatt til et tidskrift i det hele tatt. Det som gjelder er NYE oppdagelser! Eksperiment som viser det MOTSATTE! (Nå har det kommet meg for øre at det innenfor medisinsk forskning er populært med eksperiment som kan bekrefte det som tidligere forskning har vist, men jeg antar at NYE, REVOLUSJONERENDE oppdagelser egentlig er mer stas der også. Korriger meg hvis jeg tar feil.)
Som forskere er vi med på skape denne forvirrende mengden av forskningsrapporten som viser motstridende og merkelige konklusjoner. Jeg mener jo ikke at forskere skal være ENIGE i alt! Da ville jo forskningen mer eller mindre stått på stedet hvil. Det er forskningens jobb å undersøke og stille kritiske spørsmål til tidligere eksperiment og påstander. Men vi forskere kan kanskje bli flinkere til å vurdere vår egen forskning, så og si. Mulig at vi kan få en overskrift i et av landets største aviser med sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring, men tror vi egentlig på denne sammenhengen selv? Det er ikke bare journalistenes jobb å stille kritiske spørsmål til forskningen. Vi forskere bør også ta et skritt tilbake og vurdere vår egen forskning med kritisk blikk.
Et annet problem som bidrar til denne runddansen av "revolusjonerende" forskningsresultat og overskrifter av typen nevnt ovenfor, er belønningssystemet innenfor akademia. Vi får "publiseringspoeng", nemlig. Det vil si at instituttet og vi som forskere blir belønnet økonomisk når vi publiserer artikler i tidsskrift. (Det er snakk om at vi også skal få "formidlingspoeng" etter hvert. Det vil si, en forsker får uttelling for hver gang han/hun er i VG eller Dagbladet. Ja, det gjør nok saken bedre...) Publiseringspoeng er valutaen ved universitetene. "Hvor mange publiseringspoeng har du i år? Hvor mange publiseringspoeng har instituttet karret til seg i år?" Og som nevnt ovenfor: å få publisert en artikkel forutsetter ofte at det er noe NYTT, noe WOW, noe som TILBAKEVISER det vi trodde før. Vi får ikke publisert gammelnytt, selv om det gamle egentlig viser seg å være ganske godt. Vi må ha publiseringspoeng. Vi må finne noe WOW! NYTT!
Jeg skulle ønske at jeg hadde en feiende flott avslutning på dette innlegget. Det har jeg ikke. Jeg ville egentlig bare kaste litt stein. En forskningsrapport viser at det kan være farlig å gå med mye frustrasjon inn i seg, nemlig!
tirsdag 23. juni 2009
Norsk - et merkelig språk
For oss nordmenn er norsk så….selvfølgelig! Men har du tenkt over dette:
Et hus brenner ned når det brenner opp.
Du fyller ut et skjema når du fyller det inn.
Det er verken løve eller tann i en løvetann, og i tilslørte bondepiker er ikke piker i det hele tatt.
Kvikksand gjør at du synker langsomt.
En boksering er faktisk firkantet.
Giftering er stas, men kjeltring er det ikke. Gift uten ring vil man heller ikke ha.
Ettersom flertall av en tann er tenner, burde ikke flertall av et spann vært spenner?
En elgjeger jakter på elg, men en fallskjermjeger jakter vel ikke på fallskjermer….
Dersom det er oliven i olivenolje, mon tro hva babyolje er laget av…
En hund kan gjø, men det gjør ikke gjøkalven. Den gjør noe helt annet.
En grønn sak trenger ikke å være grønnsak. En grønnsak kan nemlig godt være rød.
Å slå på noen er straffbart. Å slå på tråden, derimot, er hyggelig.
Å finne den røde tråden er veldig viktig. Å finne den grønne tråden er noe vi nordmenn ikke driver med. Og noen ganger er det rett og slett best å ta opp tråden igjen senere…
mandag 18. mai 2009
"Menneskets språkevne??? En dobbeltime er nok..."
For noen år siden jobbet jeg som norsklektor ved en videregående skole i Sør-Trøndelag. Jeg var utstyrt med et hovedfag i nordisk, ettårig praktisk-pedagogisk utdannelse fra NTNU og mye engasjement.
(Her vil jeg skyte inn at grunnen til at jeg begynte på nordisk ved universitetet var min lange karriere som ivrig bokorm. Jeg elsket bøker, men så viste det seg at jeg elsket grammatikk enda mer. Så jeg endte opp med hovedfag i norsk syntaks.)
Vel, tilbake til vikarlærerperioden. Etter flere uker med litterære tolkninger av blant annet "Ved Rondane" av A.O. Vinje og "En vinternatt" av H. Aanrud, kom vi til det stedet i læreboken hvor temaer omkring den menneskelige språkevnen og vår indre grammatikk ble presentert.
Jeg ble skikkelig ivrig og pønsket ut flere ulike måter å presentere dette fascinerende og spennende temaet på. Jeg tenkte at nå kunne jeg frelse en hel klasse fra den tradisjonelle grammatikkundervisningens klamme hånd, og gi dem en smakebit av det fantastiske universet som den menneskelige språkevnen egentlig er. Jeg så for meg syntatiske trestrukturer bygd ved hjelp av atom-byggesettene fra kjemisalen. Jeg så for meg skuespill hvor eleven som hadde fått rollen som subjektet, sprang rundt og ropte fortvilet "Hvor er det finitte verbet mitt? Jeg trenger et finitt verb!!!". Jeg planla hvordan jeg skulle vise dem V2-kravet i norsk, lage praktiske forsøk som viste hvor mye energi det krevet av oss mennesker å lage ugrammatiske setninger, mens de grammatiske bare kommer helt av seg selv. Ja, jeg skulle forme en hel klasse til å bli tilhengere av grammatikken!!
Vi jobbet i team, på den skolen... Alle lærere som underviste i norsk, møttes jevnlig for å diskutere undervisning, stiloppgaver og mange andre tema knyttet til norskundervisningen. Jeg stilte på møtet med en haug med kopier og forslag til grammatikkopplegg for nå hadde vi jo endelig kommet til mitt yndlingsfelt innenfor norskfaget! De andre lærerne syntes nok jeg var litt merkelig da jeg nærmest boblet over av entusiasme for de neste ukenes grammatikkundervisning. Lederen på norskteamet kikket litt forundret bort på meg og sa tørt: "Den menneskelige språkevne og vår indre grammatikk??? Det holder med én dobbelttime..."
Snakk om nedtur! Jeg hadde ingen ting i mot å lære elevene om alliterasjon, synsvinkel, metafor og hyperbol. Men at grammatikkundervisningen ble tilgodesett med en promille av undervisningstiden; det syntes jeg var skremmende!!! Men som relativt nyutdannet vikarlærer følte jeg ikke at jeg skulle belære de andre på norskteamet om viktigheten av dette temaet. Så jeg pakket sammen mine visjoner om engasjerende grammatikkundervisning, og fulgte den vedtatte undervisningplanen som satte av én dobbelttime til dette temaet.
Det var antakelig denne erfaringen som gjorde at jeg begynte å se meg om etter noe annet å holde på med. En annen jobb hvor jeg faktisk kunne holde på med det jeg brant for, og hvor jeg fikk bruk for den kunnskapen jeg tross alt hadde opparbeidet meg i løpet av hovedfaget mitt. Så jeg "rømte" tilbake til universitetet.
Jeg tror ikke at mitt møte med videregående skole er unik, og det synes jeg er beklagelig. For det første fører det til at norsklektorer som har språklige tema som sitt spesialfelt ikke får utnyttet sin kompetanse i jobben. For det andre kan det rett og slett føre til at de finner seg en annen jobb, slik som jeg gjorde. Som igjen fører til at lærerstanden blir ganske ensrettet med en stor faglig tyngde på litterære analyser, mens grammatikkompetansen blir tilsvarende svak.
Men trenger elevene egentlig denne grammatikkundervisningen? De fleste elevene kommer ikke til å ha bruk for det de lærer i grammatikkundervisningen i sin videre karriere, uansett!
Vel, til det vil jeg svare at det er ikke så veldig mange som kommer til å ha bruk for diktanalyse i sin videre yrkeskarriere, heller. Men de er nødt til å tilbringe mange timer i løpet av tiden sin på skolen til den aktiviteten, også. Poenget er at vi lærer mange ting på skolen som ikke vil være direkte nyttig for den enkelte elev, men som samfunnet mener elevene kan ha glede av eller bli engasjerte i, uten at det nødvendigvis skal forberede dem på framtidig jobb.
Personlig mener jeg at kunnskap om grammatikk og språkevnen kan gi elevene en forståelse av mennesket som en unik art her på jorden - hvor mye språket har betydd for at vi har utviklet oss og kan leve slik vi gjør i dag. Det er rett og slett en reise inn i det å være menneske. Det er et glimt inn i det siste uoppdagete "kontinent" her på jorda, nemlig hjernen vår. Og det bør være verdt mer enn én dobbelttime undervisning!!!
(Her vil jeg skyte inn at grunnen til at jeg begynte på nordisk ved universitetet var min lange karriere som ivrig bokorm. Jeg elsket bøker, men så viste det seg at jeg elsket grammatikk enda mer. Så jeg endte opp med hovedfag i norsk syntaks.)
Vel, tilbake til vikarlærerperioden. Etter flere uker med litterære tolkninger av blant annet "Ved Rondane" av A.O. Vinje og "En vinternatt" av H. Aanrud, kom vi til det stedet i læreboken hvor temaer omkring den menneskelige språkevnen og vår indre grammatikk ble presentert.
Jeg ble skikkelig ivrig og pønsket ut flere ulike måter å presentere dette fascinerende og spennende temaet på. Jeg tenkte at nå kunne jeg frelse en hel klasse fra den tradisjonelle grammatikkundervisningens klamme hånd, og gi dem en smakebit av det fantastiske universet som den menneskelige språkevnen egentlig er. Jeg så for meg syntatiske trestrukturer bygd ved hjelp av atom-byggesettene fra kjemisalen. Jeg så for meg skuespill hvor eleven som hadde fått rollen som subjektet, sprang rundt og ropte fortvilet "Hvor er det finitte verbet mitt? Jeg trenger et finitt verb!!!". Jeg planla hvordan jeg skulle vise dem V2-kravet i norsk, lage praktiske forsøk som viste hvor mye energi det krevet av oss mennesker å lage ugrammatiske setninger, mens de grammatiske bare kommer helt av seg selv. Ja, jeg skulle forme en hel klasse til å bli tilhengere av grammatikken!!
Vi jobbet i team, på den skolen... Alle lærere som underviste i norsk, møttes jevnlig for å diskutere undervisning, stiloppgaver og mange andre tema knyttet til norskundervisningen. Jeg stilte på møtet med en haug med kopier og forslag til grammatikkopplegg for nå hadde vi jo endelig kommet til mitt yndlingsfelt innenfor norskfaget! De andre lærerne syntes nok jeg var litt merkelig da jeg nærmest boblet over av entusiasme for de neste ukenes grammatikkundervisning. Lederen på norskteamet kikket litt forundret bort på meg og sa tørt: "Den menneskelige språkevne og vår indre grammatikk??? Det holder med én dobbelttime..."
Snakk om nedtur! Jeg hadde ingen ting i mot å lære elevene om alliterasjon, synsvinkel, metafor og hyperbol. Men at grammatikkundervisningen ble tilgodesett med en promille av undervisningstiden; det syntes jeg var skremmende!!! Men som relativt nyutdannet vikarlærer følte jeg ikke at jeg skulle belære de andre på norskteamet om viktigheten av dette temaet. Så jeg pakket sammen mine visjoner om engasjerende grammatikkundervisning, og fulgte den vedtatte undervisningplanen som satte av én dobbelttime til dette temaet.
Det var antakelig denne erfaringen som gjorde at jeg begynte å se meg om etter noe annet å holde på med. En annen jobb hvor jeg faktisk kunne holde på med det jeg brant for, og hvor jeg fikk bruk for den kunnskapen jeg tross alt hadde opparbeidet meg i løpet av hovedfaget mitt. Så jeg "rømte" tilbake til universitetet.
Jeg tror ikke at mitt møte med videregående skole er unik, og det synes jeg er beklagelig. For det første fører det til at norsklektorer som har språklige tema som sitt spesialfelt ikke får utnyttet sin kompetanse i jobben. For det andre kan det rett og slett føre til at de finner seg en annen jobb, slik som jeg gjorde. Som igjen fører til at lærerstanden blir ganske ensrettet med en stor faglig tyngde på litterære analyser, mens grammatikkompetansen blir tilsvarende svak.
Men trenger elevene egentlig denne grammatikkundervisningen? De fleste elevene kommer ikke til å ha bruk for det de lærer i grammatikkundervisningen i sin videre karriere, uansett!
Vel, til det vil jeg svare at det er ikke så veldig mange som kommer til å ha bruk for diktanalyse i sin videre yrkeskarriere, heller. Men de er nødt til å tilbringe mange timer i løpet av tiden sin på skolen til den aktiviteten, også. Poenget er at vi lærer mange ting på skolen som ikke vil være direkte nyttig for den enkelte elev, men som samfunnet mener elevene kan ha glede av eller bli engasjerte i, uten at det nødvendigvis skal forberede dem på framtidig jobb.
Personlig mener jeg at kunnskap om grammatikk og språkevnen kan gi elevene en forståelse av mennesket som en unik art her på jorden - hvor mye språket har betydd for at vi har utviklet oss og kan leve slik vi gjør i dag. Det er rett og slett en reise inn i det å være menneske. Det er et glimt inn i det siste uoppdagete "kontinent" her på jorda, nemlig hjernen vår. Og det bør være verdt mer enn én dobbelttime undervisning!!!
onsdag 6. mai 2009
Skrivesperre
"Jeg må ha en ny penn og en ny skrivebok. Det er ikke vits i å begynne å skrive noe før jeg har en fin og riktig skrivebok. Med stive permer. For det jeg skal skrive nå er ganske viktig og bra, så da er det bare rett og rimelig at innpakninga er flott. Jeg kan IKKE begynne å skrive i en bok med stive permer hvor jeg tidligere har skrevet notater fra en bok som heter 'Spontaneous spoken language'. Nei, det jeg skal skrive nå krever faktisk en helt ny, ubesudlet skrivebok. Med stive permer. Og ikke en sånn svart kjedelig én. Jeg vil ha en med fint møster og gode ark. Med linjer!"
Jeg går fra kontoret mitt bort til Tapir bokhandel. Der har de mange kladdebøker, men ingen er helt riktig for det som jeg har tenkt å skrive. De kladdebøkene som har fin, blomstrete, glad perm, er myke med spiralhefting. Og arkene er til å rive ut. Men det jeg skal skrive; det kommer til å bli så bra og viktig at jeg kan ikke ha en kladdebok med myk perm hvor arkene er til å rive ut. Åh nei, det jeg skal skrive vil det ikke være noen grunn til å rive ut av boka, nemlig.
Så da går jeg til avdelingen for bøker med stive permer. Der finner jeg bøker med fin, stiv perm og med mønster som sier "Se, så fin jeg er å skrive i!" Jeg tar den ut av hylla og blar i den. Nei, de har jo ikke linjer. Ha, jeg skal jo ikke akkurat tegne noe! Jeg skal skrive kloke og vitenskapelige ord på en rett og ordentlig linje!
Så har vi de svarte, linjerte bøkene med stiv perm. Akk, så kjedelige!!!!!!!! Hvordan skal jeg kunne boble over av skrivekreativitet når permene er så svarte og så kjedelige? Ellers har de jo de blå. Like kjedelige, egentlig, men blå i hvert fall. Men de er jo så kostbare! Hvordan kan to skrivebøker, den ene med blå, stiv perm, den andre med svart, stiv perm være så ulike i pris? Jeg nekter å kjøpe en svindyr blå som uansett er nesten like kjedelig som den svarte!
Hm - kanskje jeg skal nøye meg med en sånn kladdebok, spiralheftet, billig og med fargerik perm. Selv om den er myk. For det er kanskje ikke så viktig det jeg skal skrive at jeg trenger stive permer... Jeg kunne kanskje skrevet i den boka som er halvfull av notater om 'Spontaneous spoken language'? Men da blir det nok ikke like bra som det jeg kunne ha skrevet hvis jeg hadde en ny, fin skrivebok med fargerike, stive permer....
Etter å ha ruslet rundt på bokhandlen i nesten en halvtime, kommer jeg enten fram til at jeg ikke trenger en ny bok, eller jeg kjøper en sånn svart, kjedelig en. Med stive permer. Bedre enn ingen ting, liksom.
Tilbake på kontoret: Hva var det jeg hadde tenkt å skrive igjen? Nå har jeg jo en ny skrivebok, så hvorfor sildrer ikke de lure, lure tankene ned i den nye skriveboka?? Hallo? Nei, de lure tankene så visst sitt snitt til å ta seg en tur ut av hodet mitt mens jeg ruslet rundt på bokhandelen. Og dessuten er det ikke så rart at de lure, lure tankene ikke vil komme tilbake når jeg kjøpte den kjedelige, svarte boka.Jeg ville virkelig IKKE bodd i en sånn bok hvis jeg var et ord!!! Nesten som en kiste, jo... Kanskje ordene ble litt redde for de stive permene, også? Ja, for ting som er stivt er jo også ofte litt formelt. De to ordene hører jo litt sammen: 'det var et stivt og formelt møte', kan man si. Så nå har jeg kjøpt en stiv og formell bok som de stakkars ordene ikke føler at de passer inn i. De føler kanskje at de ikke er bra nok, på en måte. Oj, kanskje jeg rett og slett skremte vekk de lure, lure tankene med denne svarte, skriveboka med stive permer?!? Dessuten er jo ikke håndskrifta mi særlig forlokkende, heller, og det er jo viktig at formen passer til innholdet. Lure tanker trenger en fin font!
Kanskje jeg skal skrive på PC-en? Der er det i hvert fall fine fonter å velge mellom! Jeg åpner et nytt dokument i Word. Helt hvitt og veldig tomt...
Ubehaget blir større. Nå er det nesten lunsj, og jeg har ikke skrevet ett eneste ord! Nå har jeg i tillegg blitt frustret og lei... Og jeg som var så optimistisk og glad da jeg kom på jobb i dag tidlig... Jeg tror jeg tar en litt tidlig og lang lunsj slik at jeg kan starte med nytt og friskt mot etter lunsj. Ja, det er en fornuftig plan!
Etter lunsj har det dukket opp noen e-post som må leses og besvares. Adressa.no har sikkert fått noen nye oppslag i løpet av lunsjen, og det er viktig å holde seg oppdatert, så jeg svipper innom som snarest. Lurer forresten på hvordan været er. Dattera mi har uteskole i dag. Tror jeg må sjekke yr.no før jeg begynner å skrive den teksten...
PLING! Ny e-post fra instituttstyrer med mange vedlegg om institutt-viktige ting. Ja, de må jeg jo lese for å være en flink ansatt!
Klokka begynner å nærme seg 14:00. Fremdeles ikke et eneste klokt ord er skrevet ned, men nå må jeg!
Trykke, taste, trykke på tastaturet. "Nei, dette ble innmari dumt!" Delete! Taste, taste, trykke, trykke på tastaturet."Nei, det avsnittet jeg har skrevet nå er jo nesten akkurat samme som stod i den artikkelen jeg leste i går! Jeg må jo finne på noe eget - ikke kopiere det andre har sagt om temaet tidligere!!" SLETTE ALT!
Åååååå, grrrr! Hvorfor er dette så vanskelig, da??! Er jeg virkelig så talentløs og dum? Nå har jeg lest 5 artikler og samlet inn 74 norske eksempler, og likevel klarer jeg ikke å knote ned en eneste fornuftig setning om dette temaet!
Klokka begynner å nærme seg 16:00. Nå rekker jeg i hvert fall ikke å skrive noe klokt og vitenskapelig før jeg må haste avgårde for å plukke opp dattera mi på SFO. Kan like gjerne pakke sammen, og tusle mismodig vekk fra følelsen av å være en fiasko...
Jeg går fra kontoret mitt bort til Tapir bokhandel. Der har de mange kladdebøker, men ingen er helt riktig for det som jeg har tenkt å skrive. De kladdebøkene som har fin, blomstrete, glad perm, er myke med spiralhefting. Og arkene er til å rive ut. Men det jeg skal skrive; det kommer til å bli så bra og viktig at jeg kan ikke ha en kladdebok med myk perm hvor arkene er til å rive ut. Åh nei, det jeg skal skrive vil det ikke være noen grunn til å rive ut av boka, nemlig.
Så da går jeg til avdelingen for bøker med stive permer. Der finner jeg bøker med fin, stiv perm og med mønster som sier "Se, så fin jeg er å skrive i!" Jeg tar den ut av hylla og blar i den. Nei, de har jo ikke linjer. Ha, jeg skal jo ikke akkurat tegne noe! Jeg skal skrive kloke og vitenskapelige ord på en rett og ordentlig linje!
Så har vi de svarte, linjerte bøkene med stiv perm. Akk, så kjedelige!!!!!!!! Hvordan skal jeg kunne boble over av skrivekreativitet når permene er så svarte og så kjedelige? Ellers har de jo de blå. Like kjedelige, egentlig, men blå i hvert fall. Men de er jo så kostbare! Hvordan kan to skrivebøker, den ene med blå, stiv perm, den andre med svart, stiv perm være så ulike i pris? Jeg nekter å kjøpe en svindyr blå som uansett er nesten like kjedelig som den svarte!
Hm - kanskje jeg skal nøye meg med en sånn kladdebok, spiralheftet, billig og med fargerik perm. Selv om den er myk. For det er kanskje ikke så viktig det jeg skal skrive at jeg trenger stive permer... Jeg kunne kanskje skrevet i den boka som er halvfull av notater om 'Spontaneous spoken language'? Men da blir det nok ikke like bra som det jeg kunne ha skrevet hvis jeg hadde en ny, fin skrivebok med fargerike, stive permer....
Etter å ha ruslet rundt på bokhandlen i nesten en halvtime, kommer jeg enten fram til at jeg ikke trenger en ny bok, eller jeg kjøper en sånn svart, kjedelig en. Med stive permer. Bedre enn ingen ting, liksom.
Tilbake på kontoret: Hva var det jeg hadde tenkt å skrive igjen? Nå har jeg jo en ny skrivebok, så hvorfor sildrer ikke de lure, lure tankene ned i den nye skriveboka?? Hallo? Nei, de lure tankene så visst sitt snitt til å ta seg en tur ut av hodet mitt mens jeg ruslet rundt på bokhandelen. Og dessuten er det ikke så rart at de lure, lure tankene ikke vil komme tilbake når jeg kjøpte den kjedelige, svarte boka.Jeg ville virkelig IKKE bodd i en sånn bok hvis jeg var et ord!!! Nesten som en kiste, jo... Kanskje ordene ble litt redde for de stive permene, også? Ja, for ting som er stivt er jo også ofte litt formelt. De to ordene hører jo litt sammen: 'det var et stivt og formelt møte', kan man si. Så nå har jeg kjøpt en stiv og formell bok som de stakkars ordene ikke føler at de passer inn i. De føler kanskje at de ikke er bra nok, på en måte. Oj, kanskje jeg rett og slett skremte vekk de lure, lure tankene med denne svarte, skriveboka med stive permer?!? Dessuten er jo ikke håndskrifta mi særlig forlokkende, heller, og det er jo viktig at formen passer til innholdet. Lure tanker trenger en fin font!
Kanskje jeg skal skrive på PC-en? Der er det i hvert fall fine fonter å velge mellom! Jeg åpner et nytt dokument i Word. Helt hvitt og veldig tomt...
Ubehaget blir større. Nå er det nesten lunsj, og jeg har ikke skrevet ett eneste ord! Nå har jeg i tillegg blitt frustret og lei... Og jeg som var så optimistisk og glad da jeg kom på jobb i dag tidlig... Jeg tror jeg tar en litt tidlig og lang lunsj slik at jeg kan starte med nytt og friskt mot etter lunsj. Ja, det er en fornuftig plan!
Etter lunsj har det dukket opp noen e-post som må leses og besvares. Adressa.no har sikkert fått noen nye oppslag i løpet av lunsjen, og det er viktig å holde seg oppdatert, så jeg svipper innom som snarest. Lurer forresten på hvordan været er. Dattera mi har uteskole i dag. Tror jeg må sjekke yr.no før jeg begynner å skrive den teksten...
PLING! Ny e-post fra instituttstyrer med mange vedlegg om institutt-viktige ting. Ja, de må jeg jo lese for å være en flink ansatt!
Klokka begynner å nærme seg 14:00. Fremdeles ikke et eneste klokt ord er skrevet ned, men nå må jeg!
Trykke, taste, trykke på tastaturet. "Nei, dette ble innmari dumt!" Delete! Taste, taste, trykke, trykke på tastaturet."Nei, det avsnittet jeg har skrevet nå er jo nesten akkurat samme som stod i den artikkelen jeg leste i går! Jeg må jo finne på noe eget - ikke kopiere det andre har sagt om temaet tidligere!!" SLETTE ALT!
Åååååå, grrrr! Hvorfor er dette så vanskelig, da??! Er jeg virkelig så talentløs og dum? Nå har jeg lest 5 artikler og samlet inn 74 norske eksempler, og likevel klarer jeg ikke å knote ned en eneste fornuftig setning om dette temaet!
Klokka begynner å nærme seg 16:00. Nå rekker jeg i hvert fall ikke å skrive noe klokt og vitenskapelig før jeg må haste avgårde for å plukke opp dattera mi på SFO. Kan like gjerne pakke sammen, og tusle mismodig vekk fra følelsen av å være en fiasko...
mandag 4. mai 2009
Men hva holder jeg på med - sånn egentlig?
Akkurat nå jobber jeg som postdoktor på et prosjekt med tittelen "Distribution and meaning of nominal forms in Norwegian; a cross-linguistic perspective". (Alle prosjekt bør ha et kult akronym. Jeg foreslo DaMN FiNE, men ble nedstemt at de andre prosjektdeltakerne. Ja, ja...).
På norsk vil prosjektet hete noe sånt som "Diskursegenskaper til norske nominalfraser i et komparativt perspektiv", men dette vil vel fremdeles være gresk for de fleste.
La oss heller starte med et eksempel - en liten tekst:
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Ei jente gikk gjennom skogen, og der møtte ei jente en ulv.
Første setning er helt grei. Her introduseres vi for ei jente som skal til bestemor. Men neste setning skurrer, ikke sant? Når den samme ordformen, altså "ei jente", blir brukt igjen her, blir det liksom ingen sammenheng mellom de to setningene. Det virker som om det er snakk om to forskjellige jenter; ei som skal til bestemor og ei som gikk gjennom skogen. Hvis vi leser enda litt videre, og kommer til den siste setningen, virker det som om det dukker opp ei tredje jente! Dersom en elev på barneskolen hadde skrevet en slik tekst, ville nok læreren ha konstatert at dette ikke var en bra tekst. Men HVA er det egentlig som går galt?
Vi har allerede fastslått at raritetene i teksten skyldes ene og alene ordet "ei jente". (Det er dette som er det vi i prosjektet kaller "en nominalfrase". Et annet ord for det samme er substantivfrase.)
Nedenfor har jeg skrevet den samme teksten med de "riktige" nominalfrasene, og det er faktisk det eneste som skal til for at teksten blir helt fin!
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Jenta gikk gjennom skogen, og der møtte hun en ulv.
Nå har vi byttet ut den andre og tredje forekomsten av "ei jente" med "jenta" og "hun", og voilà! Teksten er prikkfri!
"Ja, og hva så?" tenker du kanskje. "Jeg trenger ikke å tenke på hvilken form jeg bruker på substantivene mine. Det går helt av seg selv om jeg velger 'ei jente', 'jenta' eller 'hun'!"
Ja, nettopp! Det er jo dette som er så fantatisk!!!! Bare tenk etter et øyeblikk; uten at du trenger å tenke på det, plopper den ene etter den andre riktige ordformen ut av munnen din mens du snakker. Men straks noen bruker feil substantivfrase, oppdager du det umiddelbart. Men hva er det du vet som gjør at du kan velge de riktige substantivfrasene (uten å måtte tenke på det) samt kjenne igjen feil bruk (uten å måtte tenkte på det)?
Og nå begynner vi å nærme oss essensen i prosjektet vårt. Hypotesen er nemlig at vi bruker ulike nominalformer som "pekere" for å hjelpe mottakeren til å vite hvor han/hun skal lete i hukommelsen etter referenten til denne nominalformen. (Referenten kan du tenke på som en mental greie. Det er det bildet du lager deg oppi hodet når du hører ordet "ei jente").
Når jeg brukte nominalformen "ei jente" i begynnelsen av den Rødhette-liknende-historien, signaliserte jeg ved hjelp av nominalformen "ei jente" at dette er en ny referent i historien. Når jeg så brukte "ei jente" i neste setning, signaliserte jeg at du skulle lage enda en ny jente-referent. Men dette stemte ikke med det du vet om Det var en gang-historier! Når en person blir introdusert etter Det var en gang forventer man å få vite mer om den introduserte personen, ikke hoppe til en NY person allerede i neste setning.
Idéen er altså at ulike nominale former, slik som "ei jente", "jenta" og "hun", ikke bare gir tilhøreren informasjon om at det dreier seg om en Homo sapiens av kvinnekjønn, men at nominalformen også signaliserer hvor i din hukommelse du kan finne referenten for uttrykket. Nominalformen fungerer nesten som et veibeskrivelse slik at du lettere kan finne frem til riktig referent! Praktisk, ikke sant?
Vel, nok om hva vi språkforskere på prosjektet synes er gøy og interessant!!! Som forsker på Historisk-filosofisk fakultet er jeg vant til spørsmålet:
"Men hva skal vi BRUKE denne kunnskapen til? Hvilken NYTTE har samfunnet av at Heidi Brøseth forsker på dette temaet?"
Tja, det kan jo være et helt innlegg i seg selv. Ja, det tror jeg jaggu at jeg skal skrive litt om neste gang!!
På norsk vil prosjektet hete noe sånt som "Diskursegenskaper til norske nominalfraser i et komparativt perspektiv", men dette vil vel fremdeles være gresk for de fleste.
La oss heller starte med et eksempel - en liten tekst:
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Ei jente gikk gjennom skogen, og der møtte ei jente en ulv.
Første setning er helt grei. Her introduseres vi for ei jente som skal til bestemor. Men neste setning skurrer, ikke sant? Når den samme ordformen, altså "ei jente", blir brukt igjen her, blir det liksom ingen sammenheng mellom de to setningene. Det virker som om det er snakk om to forskjellige jenter; ei som skal til bestemor og ei som gikk gjennom skogen. Hvis vi leser enda litt videre, og kommer til den siste setningen, virker det som om det dukker opp ei tredje jente! Dersom en elev på barneskolen hadde skrevet en slik tekst, ville nok læreren ha konstatert at dette ikke var en bra tekst. Men HVA er det egentlig som går galt?
Vi har allerede fastslått at raritetene i teksten skyldes ene og alene ordet "ei jente". (Det er dette som er det vi i prosjektet kaller "en nominalfrase". Et annet ord for det samme er substantivfrase.)
Nedenfor har jeg skrevet den samme teksten med de "riktige" nominalfrasene, og det er faktisk det eneste som skal til for at teksten blir helt fin!
Det var en gang ei jente som skulle gå til bestemora med mat. Jenta gikk gjennom skogen, og der møtte hun en ulv.
Nå har vi byttet ut den andre og tredje forekomsten av "ei jente" med "jenta" og "hun", og voilà! Teksten er prikkfri!
"Ja, og hva så?" tenker du kanskje. "Jeg trenger ikke å tenke på hvilken form jeg bruker på substantivene mine. Det går helt av seg selv om jeg velger 'ei jente', 'jenta' eller 'hun'!"
Ja, nettopp! Det er jo dette som er så fantatisk!!!! Bare tenk etter et øyeblikk; uten at du trenger å tenke på det, plopper den ene etter den andre riktige ordformen ut av munnen din mens du snakker. Men straks noen bruker feil substantivfrase, oppdager du det umiddelbart. Men hva er det du vet som gjør at du kan velge de riktige substantivfrasene (uten å måtte tenke på det) samt kjenne igjen feil bruk (uten å måtte tenkte på det)?
Og nå begynner vi å nærme oss essensen i prosjektet vårt. Hypotesen er nemlig at vi bruker ulike nominalformer som "pekere" for å hjelpe mottakeren til å vite hvor han/hun skal lete i hukommelsen etter referenten til denne nominalformen. (Referenten kan du tenke på som en mental greie. Det er det bildet du lager deg oppi hodet når du hører ordet "ei jente").
Når jeg brukte nominalformen "ei jente" i begynnelsen av den Rødhette-liknende-historien, signaliserte jeg ved hjelp av nominalformen "ei jente" at dette er en ny referent i historien. Når jeg så brukte "ei jente" i neste setning, signaliserte jeg at du skulle lage enda en ny jente-referent. Men dette stemte ikke med det du vet om Det var en gang-historier! Når en person blir introdusert etter Det var en gang forventer man å få vite mer om den introduserte personen, ikke hoppe til en NY person allerede i neste setning.
Idéen er altså at ulike nominale former, slik som "ei jente", "jenta" og "hun", ikke bare gir tilhøreren informasjon om at det dreier seg om en Homo sapiens av kvinnekjønn, men at nominalformen også signaliserer hvor i din hukommelse du kan finne referenten for uttrykket. Nominalformen fungerer nesten som et veibeskrivelse slik at du lettere kan finne frem til riktig referent! Praktisk, ikke sant?
Vel, nok om hva vi språkforskere på prosjektet synes er gøy og interessant!!! Som forsker på Historisk-filosofisk fakultet er jeg vant til spørsmålet:
"Men hva skal vi BRUKE denne kunnskapen til? Hvilken NYTTE har samfunnet av at Heidi Brøseth forsker på dette temaet?"
Tja, det kan jo være et helt innlegg i seg selv. Ja, det tror jeg jaggu at jeg skal skrive litt om neste gang!!
torsdag 30. april 2009
Første akt
Jeg har lenge tenkt på å lage min egen blogg. Jeg har alltid likt å skrive. Fra jeg var 12 år skrev jeg dagbok nesten hver kveld. Jeg skrev brev, eventyr, en kladdebok full av informasjon om indianere. Og på skolen skrev jeg (plagsomt) lange stiler.
Vel, det var den gang. Nå er jeg blitt voksen, og adskillig mye mer kritisk til det jeg skriver. Enda mer kritisk til tekster jeg har skrevet som jeg skal vise til andre. (Dette temaet har jeg tenkt å skrive mer om senere, men nå er det altså oppstarten som gjelder.)
Uansett, nå kaster jeg meg ut i det. Jeg tror nemlig at bloggen vil være bra for meg. Jeg trenger nemlig et sted hvor jeg kan kaste frem litt halvtenkte tanker og ikke være så kritisk til meg selv. Ja, for det er jo nettopp dét en blogg skal være!
I tillegg fikk jeg litt vann på mølla da jeg googlet "forskerblogger" i dag. De fleste av treffene gjaldt en sak fra Aftenposten som gikk ut på at forskere IKKE blogget. I Sverige blogger forskerne, men det gjør IKKE norske forskere! Vel, her er mitt bidrag til å rette opp den skjevheten. Men å kalle det en "forskerblogg" er vel å ta litt kraftig i. Jeg kommer nok til å ta opp ting innenfor faget mitt, men forskere er også mennesker!! Derfor er nok meget sannsynlig at det blir skjeve blikk på livet i sin alminnelighet, også.
Vel, første tekst er ferdig. Nå gjenstår det bare å trykke på "Publiser innlegg". Hvis jeg tør....
Vel, det var den gang. Nå er jeg blitt voksen, og adskillig mye mer kritisk til det jeg skriver. Enda mer kritisk til tekster jeg har skrevet som jeg skal vise til andre. (Dette temaet har jeg tenkt å skrive mer om senere, men nå er det altså oppstarten som gjelder.)
Uansett, nå kaster jeg meg ut i det. Jeg tror nemlig at bloggen vil være bra for meg. Jeg trenger nemlig et sted hvor jeg kan kaste frem litt halvtenkte tanker og ikke være så kritisk til meg selv. Ja, for det er jo nettopp dét en blogg skal være!
I tillegg fikk jeg litt vann på mølla da jeg googlet "forskerblogger" i dag. De fleste av treffene gjaldt en sak fra Aftenposten som gikk ut på at forskere IKKE blogget. I Sverige blogger forskerne, men det gjør IKKE norske forskere! Vel, her er mitt bidrag til å rette opp den skjevheten. Men å kalle det en "forskerblogg" er vel å ta litt kraftig i. Jeg kommer nok til å ta opp ting innenfor faget mitt, men forskere er også mennesker!! Derfor er nok meget sannsynlig at det blir skjeve blikk på livet i sin alminnelighet, også.
Vel, første tekst er ferdig. Nå gjenstår det bare å trykke på "Publiser innlegg". Hvis jeg tør....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
