Krasj! Bang! Klirr!

Hva i all verden var det? Bare en liten forsmak på hva jeg har tenkt å gjøre nå, nemlig kaste stein i glasshus. Samtidig har jeg tenkt å hive en håndfull småstein på journalistene i landets aviser.

Jeg er nemlig utrolig, utrolig lei av alle avisoverskriftene som forkynner at "En forskningsrapport viser at..." Jeg som befinner meg i det forskningsrapportskrivende miljøet burde kanskje være GLAD for at avisene jevnlig rapporterer om de nyeste funnene innefor diverse vitenskapelige disipliner, men det er jeg altså IKKE. Om det er forskerne eller journalistene som skal ha skylda for at det har blitt sånn, vet jeg ikke. Jeg stemmer for uavgjort og skylddeling!

Vi kan starte med alle forskningsrapportene om skilsmissebarn. I den siste tiden har jeg kunnet lese i avisene at skilsmissebarn gjør det dårligere enn andre barn på skolen. Huff da. Jeg har sørget for at dattera mi er skilsmissebarn, og i samme slengen har jeg ødelagt skolegangen hennes. Som aleneforelder har jeg nok dårlig samvittighet fra før om jeg ikke også skulle få vite at det er MIN skyld at det går dårlig med henne på skolen. Men det stopper ikke der! En annen forskningsrapport viser nemlig at skilsmissebarn er mer deprimerte og oftere tar livet sitt enn andre barn. Jeg har altså sørget for at barnet mitt blir en deprimert skoletaper som til slutt tar livet av seg!!?? Det store spørsmålet man kan stille seg (Og de store spørsmålene krever store bokstaver, synes jeg): HVEM HAR UTFØRT DENNE FORSKNINGSRAPPORTEN? Og like viktig: HVORFOR DET? Personlig mistenker jeg at det er et ultrakonservativt kristenmiljø i USA som i utgangspunktet ikke er så begeistret for skilsmisser... Men ettersom våre kjære journalister ALDRI stiller noen kritiske spørsmål om de forskningsrapportene de er så innmari glade i, så får jo vi lesere aldri vite noe om de interessante faktorene, som hvem og hvorfor...

Har jeg flere eksempler? Ja, så klart! Eksempler på "En forskningsrapport viser at..." i norske medier er det uhorvelig mange av. Har du for eksempel fått med deg denne: "En forskningsrapport viser at de som pusser tennene sine grundig er bedre sjåfører enn de som ikke er så nøye med tannhygienen." Jasså, kan noen fortelle meg hvem i all verden fant på å undersøke sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring????

Eller hva med denne: Tynne mennesker tar ofte selvmord! (Gud forby at du er et tynt skilsmissebarn. Da ligger du skikkelig dårlig an...) Journalisten konkluderte med at det faktisk var bedre å være tjukk- mindre risiko for selvmord, da. Nå er ikke jeg noen ekspert på området, men her er det JEG tenkte: Er det ikke ofte slik at folk som er deprimerte, ikke har matlyst? De er deprimerte, de spiser ikke, de blir tynne, de er fremdeles deprimerte, mer og mer deprimert; mindre og mindre mat. Og til slutt tar de tragisk nok livet av seg. MEN ER DET FORDI DE ER TYNNE? Hvor er journalistenes kritiske spørsmål til forskeren?

Og så har vi gjengangerne: "Du får kreft av kaffe" - "Du får ikke kreft av kaffe". "Barn som får mobil før de er 12, får hjernekreft" - "Ingen vet hvorfor antall forekomster av hjernekreft blant barn øker". Eller denne: "Smør inn barna 20 ganger om dagen med solkrem ellers får de hudkreft" - "Du må ikke smøre inn barna dine med solkrem. Det hindrer opptak av D-vitamin og dessuten er solkrem så full av hormonhermere at du like gjerne kunne ha smørt dem inn med arsenikk." Osv, osv.

Vi som jobber innenfor akademia vet at det er ikke like lett å publisere en artikkel basert på et forsøk som kan bekrefte absolutt ALT som en tidligere artikkel har sagt. En artikkel som sier: "Vi er enige i det. Vi er enige i det. Vi er enige i det" vil antakeligvis ikke bli antatt til et tidskrift i det hele tatt. Det som gjelder er NYE oppdagelser! Eksperiment som viser det MOTSATTE! (Nå har det kommet meg for øre at det innenfor medisinsk forskning er populært med eksperiment som kan bekrefte det som tidligere forskning har vist, men jeg antar at NYE, REVOLUSJONERENDE oppdagelser egentlig er mer stas der også. Korriger meg hvis jeg tar feil.)

Som forskere er vi med på skape denne forvirrende mengden av forskningsrapporten som viser motstridende og merkelige konklusjoner. Jeg mener jo ikke at forskere skal være ENIGE i alt! Da ville jo forskningen mer eller mindre stått på stedet hvil. Det er forskningens jobb å undersøke og stille kritiske spørsmål til tidligere eksperiment og påstander. Men vi forskere kan kanskje bli flinkere til å vurdere vår egen forskning, så og si. Mulig at vi kan få en overskrift i et av landets største aviser med sammenhengen mellom tannpuss og bilkjøring, men tror vi egentlig på denne sammenhengen selv? Det er ikke bare journalistenes jobb å stille kritiske spørsmål til forskningen. Vi forskere bør også ta et skritt tilbake og vurdere vår egen forskning med kritisk blikk.

Et annet problem som bidrar til denne runddansen av "revolusjonerende" forskningsresultat og overskrifter av typen nevnt ovenfor, er belønningssystemet innenfor akademia. Vi får "publiseringspoeng", nemlig. Det vil si at instituttet og vi som forskere blir belønnet økonomisk når vi publiserer artikler i tidsskrift. (Det er snakk om at vi også skal få "formidlingspoeng" etter hvert. Det vil si, en forsker får uttelling for hver gang han/hun er i VG eller Dagbladet. Ja, det gjør nok saken bedre...) Publiseringspoeng er valutaen ved universitetene. "Hvor mange publiseringspoeng har du i år? Hvor mange publiseringspoeng har instituttet karret til seg i år?" Og som nevnt ovenfor: å få publisert en artikkel forutsetter ofte at det er noe NYTT, noe WOW, noe som TILBAKEVISER det vi trodde før. Vi får ikke publisert gammelnytt, selv om det gamle egentlig viser seg å være ganske godt. Vi må ha publiseringspoeng. Vi må finne noe WOW! NYTT!

Jeg skulle ønske at jeg hadde en feiende flott avslutning på dette innlegget. Det har jeg ikke. Jeg ville egentlig bare kaste litt stein. En forskningsrapport viser at det kan være farlig å gå med mye frustrasjon inn i seg, nemlig!