"Menneskets språkevne??? En dobbeltime er nok..."

For noen år siden jobbet jeg som norsklektor ved en videregående skole i Sør-Trøndelag. Jeg var utstyrt med et hovedfag i nordisk, ettårig praktisk-pedagogisk utdannelse fra NTNU og mye engasjement.

(Her vil jeg skyte inn at grunnen til at jeg begynte på nordisk ved universitetet var min lange karriere som ivrig bokorm. Jeg elsket bøker, men så viste det seg at jeg elsket grammatikk enda mer. Så jeg endte opp med hovedfag i norsk syntaks.)

Vel, tilbake til vikarlærerperioden. Etter flere uker med litterære tolkninger av blant annet "Ved Rondane" av A.O. Vinje og "En vinternatt" av H. Aanrud, kom vi til det stedet i læreboken hvor temaer omkring den menneskelige språkevnen og vår indre grammatikk ble presentert.

Jeg ble skikkelig ivrig og pønsket ut flere ulike måter å presentere dette fascinerende og spennende temaet på. Jeg tenkte at nå kunne jeg frelse en hel klasse fra den tradisjonelle grammatikkundervisningens klamme hånd, og gi dem en smakebit av det fantastiske universet som den menneskelige språkevnen egentlig er. Jeg så for meg syntatiske trestrukturer bygd ved hjelp av atom-byggesettene fra kjemisalen. Jeg så for meg skuespill hvor eleven som hadde fått rollen som subjektet, sprang rundt og ropte fortvilet "Hvor er det finitte verbet mitt? Jeg trenger et finitt verb!!!". Jeg planla hvordan jeg skulle vise dem V2-kravet i norsk, lage praktiske forsøk som viste hvor mye energi det krevet av oss mennesker å lage ugrammatiske setninger, mens de grammatiske bare kommer helt av seg selv. Ja, jeg skulle forme en hel klasse til å bli tilhengere av grammatikken!!

Vi jobbet i team, på den skolen... Alle lærere som underviste i norsk, møttes jevnlig for å diskutere undervisning, stiloppgaver og mange andre tema knyttet til norskundervisningen. Jeg stilte på møtet med en haug med kopier og forslag til grammatikkopplegg for nå hadde vi jo endelig kommet til mitt yndlingsfelt innenfor norskfaget! De andre lærerne syntes nok jeg var litt merkelig da jeg nærmest boblet over av entusiasme for de neste ukenes grammatikkundervisning. Lederen på norskteamet kikket litt forundret bort på meg og sa tørt: "Den menneskelige språkevne og vår indre grammatikk??? Det holder med én dobbelttime..."

Snakk om nedtur! Jeg hadde ingen ting i mot å lære elevene om alliterasjon, synsvinkel, metafor og hyperbol. Men at grammatikkundervisningen ble tilgodesett med en promille av undervisningstiden; det syntes jeg var skremmende!!! Men som relativt nyutdannet vikarlærer følte jeg ikke at jeg skulle belære de andre på norskteamet om viktigheten av dette temaet. Så jeg pakket sammen mine visjoner om engasjerende grammatikkundervisning, og fulgte den vedtatte undervisningplanen som satte av én dobbelttime til dette temaet.

Det var antakelig denne erfaringen som gjorde at jeg begynte å se meg om etter noe annet å holde på med. En annen jobb hvor jeg faktisk kunne holde på med det jeg brant for, og hvor jeg fikk bruk for den kunnskapen jeg tross alt hadde opparbeidet meg i løpet av hovedfaget mitt. Så jeg "rømte" tilbake til universitetet.

Jeg tror ikke at mitt møte med videregående skole er unik, og det synes jeg er beklagelig. For det første fører det til at norsklektorer som har språklige tema som sitt spesialfelt ikke får utnyttet sin kompetanse i jobben. For det andre kan det rett og slett føre til at de finner seg en annen jobb, slik som jeg gjorde. Som igjen fører til at lærerstanden blir ganske ensrettet med en stor faglig tyngde på litterære analyser, mens grammatikkompetansen blir tilsvarende svak.

Men trenger elevene egentlig denne grammatikkundervisningen? De fleste elevene kommer ikke til å ha bruk for det de lærer i grammatikkundervisningen i sin videre karriere, uansett!

Vel, til det vil jeg svare at det er ikke så veldig mange som kommer til å ha bruk for diktanalyse i sin videre yrkeskarriere, heller. Men de er nødt til å tilbringe mange timer i løpet av tiden sin på skolen til den aktiviteten, også. Poenget er at vi lærer mange ting på skolen som ikke vil være direkte nyttig for den enkelte elev, men som samfunnet mener elevene kan ha glede av eller bli engasjerte i, uten at det nødvendigvis skal forberede dem på framtidig jobb.

Personlig mener jeg at kunnskap om grammatikk og språkevnen kan gi elevene en forståelse av mennesket som en unik art her på jorden - hvor mye språket har betydd for at vi har utviklet oss og kan leve slik vi gjør i dag. Det er rett og slett en reise inn i det å være menneske. Det er et glimt inn i det siste uoppdagete "kontinent" her på jorda, nemlig hjernen vår. Og det bør være verdt mer enn én dobbelttime undervisning!!!